Dølahest: Vår trofaste følgesvenn gjennom historien

Dølahesten er dypt forankret i Norges kulturarv, nærmest som et nasjonalt symbol. Med sin styrke og allsidighet har den vært en uunnværlig ressurs i jord- og skogsarbeid. I dag er den også en kjær turkamerat for både store og små, , men hevder seg også på konkurransebanene i både kjøre- og ridesport, så vel som brukshestgrenene, i turistridning og oppdragskjøring.

Arbeidskar og lett på tå

Som en av Norges eldste og mest respekterte hesteraser, har dølahesten sine røtter i dalene på Østlandet og Gudbrandsdalen. Den har et kraftig, men grasiøst ytre med en muskuløs kropp, sterke bein og et stolt hode prydet med tykk man og hale. Rasen finnes i flere ulike farger. Dølahesten ble tradisjonelt brukt som arbeidshest, og dens styrke og utholdenhet gjorde den ideell for å pløye åkrer og trekke tømmer i skogen.

Dølahesten ble også verdsatt som skysshest og brukt til både vogner, sleder og ridning. På grunn av sitt rolige temperament var den spesielt populær som ridehest. Faktisk var bønder lovpålagt å transportere prester, lensmenn og embetsmenn, og dølahesten var den foretrukne «motoren» i denne tjenesten. Denne viktige rollen førte til at rasen ble avlet i to retninger: en tyngre type, dagens dølahest, og en lettere variant som utviklet seg til travhesten. 

Fra hundretusener til utrydningstruet

Etter andre verdenskrig fantes det godt over 100 000 dølahester. I dag er det bare noen få tusen igjen. Mekaniseringen av landbruket førte til en drastisk nedgang i antall dølahester, da traktorer og maskiner overtok arbeidet deres. Plutselig sto dølahesten på randen av utryddelse.

Heldigvis ble det gjort tiltak: Allerede på midten av 1800-tallet satte den norske staten i gang systematisk avlsarbeid for å sikre kvaliteten på rasen. Et av de viktigste tiltakene var opprettelsen av statens hesteavlssetre, hvor hoppeeierne fikk tilgang til de beste hingstene. Sikkilsdalen er det mest kjente av disse setrene.

I dag finnes det omtrent 4000 dølahester her i landet, takket være avlsarbeidet i regi av Landslaget for Dølahest i samarbeid med Norsk Hestesenter på Starum.

Dølahest har et kaldt hode og et varmt hjerte

Dølahestens slagord, "Kaldt hode, varmt hjerte", fanger essensen av denne hestens sjarm. Det "kalde hodet" refererer til dens rolige og stabile temperament, noe som gjør den til en pålitelig ridehest for både erfarne og uerfarne ryttere. Det «varme hjertet» representerer dens vennlige og samarbeidsvillige natur. Enten den trekker tømmer i skogen eller brukes i terapiridning, er dølahesten en lojal følgesvenn som utstråler trygghet og omsorg.