Fra arbeidshest til helt i travsporten

Den norske kaldblodstraveren er Norges største nasjonale hesterase målt i antall. Selv om rasen har røtter i den tradisjonsrike dølahesten, er kaldblodstraveren en relativt ny rase.

Dølahesten ble ofte delt i to typer: Tungdølen, en robust arbeidshest, og lettdølen, som var avlet for fart. Det var lettdølen som senere utviklet seg til den norske kaldblodstraveren.

Konkurransen ga oss en ny hesterase

I Midt-Norge, på Østlandet og Sørlandet var dølahesten bondens trofaste arbeidshest. Bøndene hadde ofte én stor, kraftig hest til tungt arbeid, og en lettere hest til skyss og transport. Disse lettere hestene ble også brukt til kappkjøring til kirken på søndager – en tidlig forløper til dagens travsport.

Utviklingen av kaldblodstraveren kan spores til menneskets naturlige konkurranseinstinkt. Kappkjøring har eksistert så lenge mennesker har hatt hest, og etter hvert som økonomien ble bedre, ble konkurransen mer profesjonell, og avlsarbeidet fikk en sentral rolle.

Norsk Rikstoto gir støtte til avlsprogram

I 1875 ble Selskabet for Kapkjøring i Trav stiftet, som senere ble til Det Norske Travselskap (DNT). Dette markerer starten på organiserte travløp, som først ble avholdt på isen.

For å møte etterspørselen etter dedikerte travarenaer, ble Bjerke Travbane etablert i 1928, noe som ga travsporten et stort løft. Da Rikstoto ble stiftet i 1982, fikk sporten ytterligere støtte, og utviklingen skjøt fart.

Avlsarbeidet for kaldblodshesten fokuserer på travprestasjoner, stamtavle, holdbarhet, eksteriør og temperament. Det avles på hester med et løpshode – hester med konkurranseinstinkt, som vil være først og som kan disponere kreftene riktig, samtidig som de følger kuskens signaler.

På 1990-tallet innledet Norge et samarbeid med Sverige om kaldblodstraveren, og siden 2004 har rasen vært en felles avlspopulasjon med felles stambok og avlsplan.