En levende tradisjon

Langs isen glir sledene jevnt fremover. I en av dem sitter tre personer tett sammen, beskyttet mot vinterkulden av varme skinnfeller. De har med seg sild og kull, akkurat slik forfedrene våres gjorde det. Denne reisen er mer enn en tur – det er en levende kulturarv.

– Vi har bare hatt bil i 70 år, men hesten har vært vårt trofaste reisefølge i flere tusen år, sier Sigurd Svendsen, formann i Forbonde og Lasskjørerunionen.

En vinterreise gjennom historien

Før skogbruket ble modernisert i 1950-årene, var store deler av Norden dekket av ufremkommelig urskog. Kløvhester kunne gjøre nytten om sommeren, men på sleden fikk man fraktet fem ganger så mye last som én kløvhest. Derfor ventet bøndene til vintersnøen la seg over landskapet, og innsjøene frøs til is. Da kunne hesten effektivt trekke sleden i flere mil uten å bruke så mye energi.

– En Lasskjører var en som kjørte varer mellom to byer eller mellom kysten og innlandet. Det foregikk om vinteren med hest og slede, forklarer Sigurd.

Det siste strekket inn til Røros

Ved Djupsjøen, like øst for Røros, gjør lasskjørerne seg klare til den siste etappen.

– Vi startet i Trondheim for ti dager siden. Det har vært en kjempefin tur, og nå har vi bare et par timer igjen, sier Knut Botngård mens han seler på hesten sin.

Rundt ham summer det av forventning. Snart skal de kjøre inn til Rørosmartnan, akkurat som lasskjørerne gjorde for flere generasjoner siden.

Før i tiden var det store vintermarkeder både i Oslo, den tids Christiania, i Trondheim og på Røros for å nevne noen.

– Røros er en ganske ung martnan, den er 170 år i år. Slike vintermarkeder var det overalt før i tiden, og de var avhengige av å få varer – spesielt de som lå midt inne i landet. Røros er den siste martnan av alle som fantes rundt omkring, forteller Sigurd.

Tidsreisen

Alt ved opplevelsen er autentisk. Ingen moderne materialer – bare vadmel, pels og skinn. Det handler om mer enn å kle seg tidsriktig; det handler om å ære en levemåte som en gang var livsnødvendig.

– Når du først har vært med én gang så merker du hvor artig det er. Samholdet i laget, og at vi alle har samme interesse. Det er jo veldig spesielt å kjøre hest inn til Røros. En annen tidsepoke er det også, sier Kjersti Marie Søreng.

Sigurd trekker de historiske linjene enda lengre tilbake.

– Vikingene brukte også hest og slede. En av arbeidssledene deres er utrolig lik de vi bruker i dag. Det er en kultur som vi har glemt litt bort, som vi lasskjørere graver i.

Hesten er ikke til pynt

De norske hesterasene – fjordhest, dølahest, nordlandshest og kaldblodstraver – er en del av denne arven. Sammen med svenske raser som nordsvensk brukshest og ardenner danner de kjernen i denne tradisjonen. Men Sigurd advarer:

– De norske hesterasene er rødlistet, det er så få igjen av dem. Det er viktig å spre mer interesse, for hesten må brukes – den kan ikke bare stå på en stall til pynt.

– Hestene elsker å være ute på tur. Det nære båndet til oss mennesker ligger der, det er jo mange tusen år siden vi temte hesten, sier Sigurd.

Les også

– De nasjonale hesterasene er en viktig del av norsk kulturarv

Les mer

Martnan: En folkefest

Bjellene klinger i vinterlufta idet de når Slagghaugene på Røros. Derfra kjører de 81 hestene og lasskjørerne sammen i en storslått parade. Fem tusen publikummere venter spente. Folkedans, joik og musikk fyller bergstaden, og stortingsrepresentant Trygve Slagsvold Vedum holder åpningstalen.

Sigurd smiler bredt.

– Man blir veldig glad når man ser kirketårnet på Røros. Martnan er jo en folkefest, der vi treffer alle de andre lasskjørerlagene, mye hestefolk, også kommer det mange andre, som folkemusikere og turister. Det er en smeltedigel slik det var før i tiden med kultur, musikk, glede og mye hesteprat!

Kappkjøring

Ved Doktortjønna er en eldgammel tradisjon vekket til live: kappkjøring med hest og slede.

Kjetil Mjønerud har kjørt hit med sin dølahingst på 19 år som heter Tiril Svarten. De kjørte med Dalarna Femund Förkörarforening helt fra Sverige. Jorunn Alme har med seg den eneste fjordhesten som stiller til start, nemlig Alme Baronen.

– De drev med kappkjøring i vikingtiden også. Det var mye hestehandel, de bytta og solgte hester på martnan. Det var viktig å kappkjøre for å vise frem hestene sine, forteller Sigurd.

To og to konkurrerer, til kun to står igjen: Tiril Svarten og Alme Baronen. Spenningen er til å ta og føle på idet de setter av gårde.

Tiril Svarten trekker det lengste strået, men Jorunn Alme smiler like bredt.

– Jeg unner Kjetil og Tiril Svarten seieren, vi er en god nummer to!